Flykter fra seg selv

Jeg vet ikke med deg, men for min del, så jeg er skikkelig god på å flykte fra meg selv.
Eller situasjoner jeg ikke er komfortabel med. Eller... følelser. Når jeg er i dårlig humør, eller stressa, så drar jeg på trening. Jeg orker ikke kjenne på sinne, eller på det jeg "burde gjort", så jeg drar og gjør det jeg liker heller.

Når jeg er sliten i hodet, så går jeg ut på joggetur eller på fjellet. Jeg orker ikke tenke mer på det jeg skulle ha løst, situasjonen jeg skulle fikset eller jobben jeg skulle gjort. Jeg vil mye heller slite ut kroppen enn å måtte bruke hodet.

Når jeg våkner søndags morgen, vet at jeg både fredagskveld og lørdagen spiste alt for mye sjokolade til at det gjorde meg godt (unntatt der og da selvfølelig, for det samker jo godt), og istedefor å sitte med dårlig samvittighet, løper en tur oppå fjellet, spiser ekstra mye frukt, og flykter fra dårlig samvittighet. Trening er blitt mitt tilfluktssted. Flytter smerten fra enten hodet, følelsen eller hva det enn måtte være, over til kroppen. Pusten. Pulsen.

Så jeg vet ikke jeg.. Hvor lurt er det å flykte fra seg selv og følelsene? Kanskje burde jeg lære meg å "kjenne" på følelsene. Kjenne på situasjoner jeg ikke lker, kjenne på at det egentlig var helt greit med smågodtet jeg spiste på lørdag? Kjenne på stresset eller på roen kroppen egentlig har.



 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Kristina B.

Kristina B.

23, Gjemnes

Personlig trener. Basisball RAW-trainer. Ønsker å spre treningsglede og fornuft!

Matbloggtoppen
hits